★★★★★Tripadvisor-anmeldelse
Prado & lunsj @ Botín - en vanlig torsdag for meg...
Bucephalus, oktober 2026
Vi møtte guiden vår, Cassie, en engelsk dame, men en langvarig innbygger i Madrid, på en vakker, varm (for meg uansett, fra Skottland) oktobermorgen. Vi møttes ved Goya-statuen og møtte en blandet gruppe nordamerikanere – alle veldig hyggelige, respektfulle og oppmerksomme, noe som hjelper på en liten tur.
Pradoen var veldig hyggelig, spesielt siden vi, til tross for de angitte 2 000 maleriene, fokuserte på å se 20. Det kan høres latterlig lavt ut, og jeg trodde det i utgangspunktet, men det lar Cassie konsentrere seg om de som betyr noe, spesielt med at hun vever maleriene inn i en samlet historie om Spania. Ikke slik jeg ville ha valgt å se det, men med utsnurring gir det mening og jeg er glad hun planla det slik.
Hvis jeg hadde gått på turen uten guide, ville det vært noen malerier jeg ikke brydde meg om og lett ville gått forbi, men da Cassie rammet dem inn i sammenheng med andre malerier, ble de meningsfulle. Som et eksempel, et par dager senere, var jeg på Thyssen-museet og hadde en lydguide, men selv ianfor Holbeins portrett av Henrik XIII, et maleri jeg vet en god del om, var lydguiden bare overfladisk, den fortalte meg ting som alle kunne se. I mot dette la Cassie, som hadde studert og hadde kvalifikasjoner i kunsthistorie, til lag av maleriene, og forklarte ting som Velazquez's speilrefleksjoner, hvorfor krager var prangende for 4 av de 5 lignende mennene, og ikke for den andre, og hvorfor hånden hans kan være holdt på en bestemt måte. Det hjalp meg å engasjere meg i malerier jeg ellers ikke ville vært interessert i.
Min kone fortalte meg etter at vi bestilte denne turen at vi kunne be om, hvis det var mulig, å se et bestemt maleri. Jeg leste en anmeldelse da jeg kom hjem, som syntes å antyde at det kunne være tilfelle, men vi ble ikke spurt på dagen, og jeg ville aldri hatt motet eller hybris til å gjøre det. Som det skjedde, behøvde jeg det ikke. Selv om jeg så noen El Greco-malerier som ikke fascinerte meg så mye, hjalp det meg med å få en generell forståelse for spansk kunst. Også den jeg virkelig ønsket å se, nemlig Boschs Hage av jordiske gleder, fascinerte meg og jeg så den, og den ble forklart i detalj. Videre, jeg hadde ingen anelse om at Goyas Saturn som spiser sin sønn var på Prado, så å gå inn i rommet med hans Svarte malerier og møte det, blåste meg rett av banen. Det var ydmykende å stå foran det.
Vi fikk et 10 minutters stopp ved toalett/besøkssenteret, og etterpå gikk Cassie oss til Botín, en 35 minutters spasertur unna, men selv om det ikke var overdrevent krevende, er det en god distanse og et par i gruppen vår med en assistansehund (Duchess – med et vakkert passfoto!) måtte ta taxi, og det ble enkelt ordnet av Cassie, så ikke bekymre dere for spaserturen hvis det høres dårlig ut.
Vi kom til Botín 30 minutter før det åpnet, så vi hadde en fredelig privat omvisning i bygningen – det er litt som en labyrint. Nedover først til en spisesal, så nedover igjen til en gammel vinbod, hvor alle flaskene hadde blitt ødelagt, dekket av mugg, men så bra ut på bilder. Gå bakover, forbi første etasje til over, for å finne Hemmingways favorittbord i hjørnet, så opp igjen, gjennom trange passasjer hver gang. Hvis det høres gale nok ut, se på bildene av rom og trapper for å se hvor trangt det er, SÅ ta hensyn til at det ikke er servitørheiser, og at personalet må gå forbi deg (de er ikke uhøflige, men har ikke tid til å vente - du skal se køen utenfor!) med fat med mat.
Vi var heldige (kanskje ikke heldige, siden jeg ikke vet noe om andre turer - Cassie kan ha arrangert det) å sitte ved et langt bord rett ved inngangen. I begynnelsen var det ikke ideelt på grunn av trekk og konstant trafikk av folk, men det roet seg snart ned og det slår å være oppe i etasjen siden det ikke er klimaanlegg.
Bygningen? Vakkert og historisk, som få er. Personalet? Bortsett fra å betjene (Cassie bestilte), la jeg dem aldri virkelig merke, noe som var bra. Mat? Vi hadde noen fantastiske krostett, deretter de fineste (også, den eneste!) artiskokkene jeg noensinne har smakt, med litt kokt skinke i. Det kan ha vært noen Padron-paprikaer, men jeg kan blande dem sammen med andre turer vi hadde. Med eller uten paprika var forrettene nydelige.
Hovedattraksjonen var den stekte grisestekken. Med mindre du er vegetar eller har etiske problemer, kan du ikke gå til Botín og ikke prøve det. Det var lam, men jeg hørte aldri noen bestille det. Paret som satt overfor oss fra North Carolina valgte begge torsk, og den så nydelig ut, og de sa begge at de likte den. Jeg likte flæsket. I Storbritannia elsker jeg sprø svinekjøttskinn. Huden på svinet var imidlertid mykere, men du kunne se at den fortsatt var kokt i timevis, og selv om den ikke var hard, hadde den fortsatt en nydelig sprøhet. Stykket svin jeg hadde, hadde noen ribbein, men selve kjøttet var mørkt og smakfullt. Desserten var en baskisk cheesecake, ansett av alle som magnifikk.
Du kan ikke mislykkes i å nyte en tur som denne. En opplyst, kuratert historie om noen fine perler fra Prado, et museum du lett kan vandre rundt som en ekstra i The Walking Dead og kanskje støte på de påståtte høydepunktene, PLUSS inngang til en restaurant, med eksklusivitet og prioritet, til et sted du ellers ikke ville fått reservasjon på, i 3 måneder.
Vår takk til Cassie for en fantastisk, kuratert tur, som sikret at vi var engasjerte, og takk til de andre gjestene vi snakket med for at det også ble hyggelig.
Fraser & Julie *
* Jeg ville vanligvis skrevet navnet hennes først, men dette er min anmeldelse og hun kan gjøre sin egen.